Vannet er en tålmodig sliter

Det er utrolig hva vann kan gjøre hvis det bare får noen tusen år på seg.

Drøyt 200meter kan du gå innoveri fjellet før det er stopp-

En ny flott dag med sykling på programmet. Den sterkeste opplevelsen Leutascher Geisterklamm, med andre ord; spøkelseskløfta i Leutasch. At folk i tidligere tider trudde det var mye rart av vesener som holdt til inne i den smale, dype kløfta, er ikke noe å si noe på. Den er nemlig litt av et naturfenomen. I bånn, ved Mittenwald i Tyskland, er det bygd en gangvei som henger i fjellet mange meter over den ganske lille bekken som ved iherdig arbeid i noe sånt som 15.000 år har gravd ut kløfta i fjellet. Hvis du betaler tre Euro kan du få lov til å gå på den gangveien så langt inn at du kan skimte en 23 meter høy foss som setter stopp for all videre ferdsel.

Hit men ikke lenger. Spruten står og vi kan se deler av fossen som stopper all videre gang innover i kløfta nedenifra.

Etter fossen fortsetter bekken, hvor ørreten så ut til å kose seg i det klare, grunne vannet, på sin lange ferd i et adskillig roligere tempo. Etter hvert renner den inn i Isar, og blir med den gjennom München og videre til Donau som etter en lang ferd gjennom Øst-Europa sender fjellvannet fra Spøkelseskløfta ut i Svartehavet.

Nedenifra var det uendelig langt opp. Fra toppen er detr laaangt ned til bunnen av den mørke kløfta. Ikke godt å vite hva som befinner seg der.

På toppen, i Leutasch som ligger 150 meter høyere enn Mittenwald, går en godt tilrettelagt sti med store plansjer som viser hva som har skjedd på toppen av kløfta. Du har godt utsyn skummelt langt ned og på bro over kløfta får du riktig følelsen av hvor høyt det er ned.

Det var dramatikken. Ellers var det som vanlig mest idyll. Nattas kjølige dugg som fordampa under en varmende sol og dreiv bortover grønt gress før det steig opp gjennom fargerike lauvtrær og løste seg opp.

Den varme sola sørger for at duggen forsvinner opp til englene.

Og innimellom avslappede urinnvånere som kanskje ikke er så teite som vi mennesker like å innbille oss. Kanskje er de så smarte at de veit hvor godt de har det, alle de kuene og sauene som fyker rundt i sine digre innhegninger og nyter friluftslivet. Sauene fyker vesentlig mer enn kuene som for det mest ligger i den grønne eng mens de rolig omdanner gress til biff.

Og sånn går dagene mens sola går sin gang der den klarer å komme seg over himmelhøye fjell. Det blir litt vanskeligere for hver dag.

Lurer på om den veit hvor fint den har det