Søk
  • Stein Erik Kirkebøen

Seefeld-VM 1985: Da Australia rystet langrennsverdenen

I 1985 ble tidenes mest dramatiske ski-VM arrangert i Seefeld. Da langrennsløperne kom til VM-byen, ante de ikke hvordan de skulle gå! Det avgjorde den-ikke-så-store-skinasjonen Australia!

En lengre og mer omfattende versjon av denne gøyale historien kan du lese i siste utgave av Aftenposten HISTORIE, et flott magasin som du får kjøpt overalt hvor de selger blad og magasinert. Tittelen er ikk helt riktig, det var Gunde Svan som sjokkerte da han kom susende med én lang stav, Australia rystet ved å stemme nei.

Seefeld

Vi får sikkert spennende og dramatiske dager i Seefeld, men maken til den spenningen som knyttet seg til VM forrige gang det ble arrangert i Seefeld, det får vi ikke. Heldigvis.

Det var ikke i bakker og løyper spenningen var størst i 1985, det var i møterommene.

Brytningstid

Midt på 80-tallet var langrennssporten i en brytningstid. En helt ny (nåja, se faktaramme) stilart, skøyting, var på full fart inn. Og i kjent stil gjorde skilederne, i hvert fall de fleste av dem, det de kunne for å stoppe utviklingen og det nye. De kjempet mot skøyting med nebb og klør og skøytefrie soner og med snøfonner og gjerder så nær inntil sporet at det ikke skulle være mulig å skøyte.

Og de forsøkte å spille trumfkortet; forbud. Noen dager før mesterskapet sendte alle de største langrennsnasjonene et felles brev til presidenten i Det internasjonale skiforbundet (FIS), Marc Hodler, og ba om at det ble innført et forbud mot skøyting under mesterskapet.

FAKTA

Skøyting

Skiløpere har skøytet til alle tider, når forholdene gjorde det mulig. Mange erfarte at det gikk fort å skøyte på beinhard morgenskare i påskefjellet, på brøytede skogsbilveier og på islagte vann når det var lite snø.

Thor Gotaas forteller at Johan Grøttumsbråten skøytet mye, og til og med holdt kurs i stilarten på Glomma tidlig på 1930-tallet.

Men det var unntak, i hovedsak var skiløypene to oppgåtte, dype spor i mye snø. Der var det ikke mulig å skøyte, du måtte gå i klassisk stil.

Men så kom preppemaskinene! De laget brede traseer som var velegnet til å skøyte i. Allerede under VM i Oslo i 1982 sto Bill Koch med ett ben i sporet og skøytet med det andre. Det hadde han lært i Canadian Ski Marathon året før. Der hadde den 43 år gamle finske turløperen Pauli Siitonen lett gått fra ham. Det gjorde finnen ved nettopp å stå i sporet med én ski, og skøyte med den andre. Han hadde brukt teknikken i mange langløp.

I 1985, i Seefeld, var det mange som benyttet Siitonen-Schritt eller Siitonen-skate.

Det var begynnelsen til dagens skøytestil. Den ble raskt utviklet og forbedret.

Skøytingen de benyttet, var primitiv. Løperne sto med en ski i sporet, og skøyta med den andre. Likevel gikk det, som Bill Koch tidlig erfarte, fortere enn tradisjonell diagonalgang.

Trodde på et forbud

De fleste trodde nok, som den norske kvinnetreneren Dag Kaas, at det ville bli forbud mot skøyting i VM, sannsynligvis med mer eller mindre kreative forbudssoner som man hadde i mange renn denne kaotiske vinteren.

Lederen av Langrennskomiteen i Det internasjonale skiforbundet (FIS), Ivar Formo, hadde klart og tydelig slått fast at «ingen skulle bli verdensmestre i langrenn uten festevoks under skiene». Hjemme i Norge hadde Skiforbundet allerede før jul vedtatt at alle renn for løpere under 16 år skulle gå i klassisk stil. Skøyting var ikke bare stygt og feil, det kunne også være skadelig.

- Vi fikk klar beskjed fra ledere og trenere om at det bare var å trene klassisk, det var stilarten som ville gjelde i VM, minnes Vegard Ulvang fra sin VM-debut (han fikk ikke gå noen distanse). – Alle gjorde som vi fikk beskjed om, alle unntatt Anette Bøe.

Året før, på ettervinteren 1984 var hun både revansjesugen og våken. Hun var i OL, men hun fikk ikke gå et eneste løp. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; da hun ikke fikk gå i Sarajevo, fikk hun i stedet sett mye.

- Og jeg så hvilken vei det bar. Det var stadig mer skøyting blant gutta. Gunde Svan, som var eneren og vant fire medaljer, var blant dem som skøytet.

Før vinteren var over, var også Anette det.

- Før et løp i Kiruna på ettervinteren så jeg at trener Lundemo skrapte smurningen av skiene til Oddvar Brå. Han skulle skøyte! Da sa jeg at det ville jeg og.

Kvinnepioner

Kanskje ble Anette Bøe der og da den første kvinnen som skøytet i et langrenn.

- Det kan godt hende. Jeg hadde et godt utgangspunkt fordi jeg alltid har trent allsidig og aldri vært redd for å prøve noe nytt. Det synes jeg er spennende. Dessuten hadde jeg hjemme i Larvik trent sammen med skøyteløperne Tom Erik Oxholm og Bjørg Eva Jensen.

Før VM var hun sammen med laget i sveitsiske Ponteresina, men hun gikk sin egen vei.

- Flere nasjoner lå der, og jeg så at flere og flere skøytet mer og mer.

Likevel var hun, som alle andre, usikker da hun kom til VM-byen.

Det endte med at hun fikk rett, og lederne tok feil. Hun kunne ble lekenes dronning, og reiste hjem med gull- og sølv- og bronsemedalje på fire øvelser.

Et fantastisk bilde av en skøytende Anette Bøe i Seefeld, 1985. Hun skjønte tidlig hva som vilel komme, og var blant de best forberedte . Det gjorde henne til lekenes dronning. FOTO: Widleri

For det ble ikke noe av forbudet alle trodde på.

Men de norske lederne var ikke alene om å ta feil. Sovjetrusserne var blant dem som satset på at det hele skulle avgjøres som vanlig, i den stilen de kjente, den klassiske. De hadde ikke trent skøyting - og ble straffet så det holdt.

Det var ingen sovjetrussiske menn blant de seks beste i noen av de tre individuelle rennene, mens kvinnene fikk med seg én 4. og én 5. plass i tillegg til stafettgullet.

Italienerne var blant dem som hadde øvd på å skøyte. De vant tre medaljer.

Alle måtte være enige

Problemet var at det ikke sto én bokstav om skøyteforbud eller forbudssoner i reglementet til FIS – det hadde aldri før vært et tema. Dermed kunne ikke en gang den mektige president Hodler gjøre som alle de store nasjonene ønsket.

Men presidenten svarte at han og styret kunne akseptere et midlertidig forbud mot skøyting. Forutsetningen var at alle nasjoner var enige. Hvis én nasjon var imot restriksjoner, så skulle reglene fra OL i 1984 gjelde. Der var det ingen forbud.

Tre dager før mesterskapet skulle begynne, innkalte rennlederen, østtyske Gerhard Grimmer, alle nasjoner til møte om skøytespørsmålet. Først da skulle det avklares hva som skulle være lov i mesterskapet. Og hva som skulle forbys.

Grimmer mente VM-traseene var for smale til skøyting. Formo priste den klassiske stilen og advarte mot alle de negative konsekvensene av å tillate skøyting.

Men alle skulle få si sitt, det hele skulle avgjøres med en avstemning. Den skulle skje muntlig og nasjonene skulle stemme i alfabetisk rekkefølge.

Skimyggen Australia kom først i alfabetet i Seefeld. Derfor ble John Aithen den første til å avlegge stemme. Og den siste.

De mektige var maktesløse

Han sa «Nein». Eller kanskje han sa «We don’t agree», kildene er uenige, til forslaget om forbud mot skøyting. Han ville «ikke stanse utviklingen i skisporet».

Australia var imot, dermed var det ikke mulig å få et enstemmig vedtak. Avstemningen var avgjort og ble avsluttet. Alle de mektige nasjonene var maktesløse.

Ingen vet hvor mange som hadde støttet Australia. Men nettene som skulle gjøre det umulig å skøyte, ble liggende i fjøset til lamabonde og løypesjef Willie Köstinger.

Veien videre

På mennenes åpningsøvelse, 30 km, var det noen som prøvde å gå på gamlemåten, med festesmurning. Den unge russeren Vladimir Smirnov – som skulle komme mye sterkere senere – gjorde det best av dem. Han ble nummer 24.

Klassisk stil var i ferd med å dø i langrenn, som den har gjort i kombinert og skiskyting. Men det gikk ikke sånn.

To år senere, under VM i Oberstdorf, ble det konkurrert i to stilarter i langrenn. Det blir det fortsatt.

Veien fra ingen restriksjoner i Seefeld til to stilarter i Oberstdorf er også spennende, men det er en annen historie.

Her er et oppslag til fra Aftenposten HISTORIE , med bilde av Anette Bøe som var den som skøytet best, og vant to VM-gull og fire -medaljer..

Gunde Svans skremmeskudd

Men dramatikken på langrennstadion i Seefeld var ikke over med Australias avklarende stemme. To dager senere slo Gunde Svan til. Svensken var verdens beste løper midt på 80-tallet. Han sjokkerte alle dagen før tremila da han kom susende over stadion i en voldsom fart. Med én lang stav. I Gustav Vasa-stil, som svenskene sa. Det var nesten hundre år siden sist noen hadde gått sånn på ski.

Gunde hadde trent med én stav, og funnet ut at det gikk fort. Men han hadde skrinlagt planen om å bruke staven i VM. Når han likevel fant den fram og sjokkerte alle, var hensikten ikke å skremme konkurrentene.

- Nei, målet mitt var først og fremst å få fart i Det internasjonale skiforbundet (FIS), sier Gunde. - Det ville forby skøyting og holde seg til de gamle teknikkene. På riktig gamle tegninger ville de se at løpere bare hadde én stav. Staven var mitt bidrag til å ta langrenn tilbake til røttene.

Gunde ville skremme pampene til å sette opp farten. Og det lyktes. De kunne, når de måtte. I løpet av natten endret FIS regelverket. Morgenen etter sto det der at langrenn skal gås med to staver, en i hver hånd, som er like lange.

Dermed var det slutt på dramatikken på møterommene, og VM kunne begynne. Det begynte ikke så dramatisk. Storfavoritt Gunde Svan vant tremila med 25 sekunder. Og to staver.


0 visninger

© 2018 av Hauk Creative for Tarzan media.

  • Facebook Black Round
  • Google+ - Black Circle
  • Twitter Black Round
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now