Søk
  • Stein Erik Kirkebøen

«Reisebyrå» revolusjonerte hoppsporten: Flygende reklameplakater

Hva gjør du hvis du ønsker å markedsføre deg gjennom skihopping men ikke vil nøye deg med et merke på hjelmen eller brystet? Fluege.de kjøpte en skifabrikk.

Ramona Straub var med på å gi fluege.de valuta for pengene da hun og lagvenninnene vant tidenes første lagkonkurranse for kvinner i VM. Ganske mange millioner tyskere fulgte den på TV. For dem var det helt greit at Ramona ødela mye av spenningen ved å vinne pulje to i 1.omgang med godt over 20 poeng. FOTO: Stein Erik Kirkebøen/Tarzan Media

Seefeld

Hoppski er ikke noen god butikk, til det er produksjonskostnadene for høye og markedet altfor lite. Fischer er den eneste av de tradisjonelle skifabrikkene som fremdeles produserer hoppski. Ikke fordi det lønner seg, men fordi det er god reklame; logoen på hoppski synes veldig godt på TV. Og det gjør skien er interessante for de som ønsker å synes.

Én produsent –i feil land – dominerte fullstendig

I tillegg til å være hoppentusiast hadde Georg Reichert funnet opp, produsert og solgt sikkerhetsbindingen Silveretta da det tyske skiforbundet (DSV), tok kontakt med ham i 2001.

De lurte på om han kunne tenke seg å overta den tidligere østtyske skiprodusenten Germina, og produsere hoppski. DSV ønsket ikke at erkerival Østerrike skulle ha monopol på produksjon, og dermed på utviklingen, av hoppski. De ville ha produksjon - og utvikling - i Tyskland.

På denne tiden hadde Atomic og Rossignol gitt opp å produsere hoppski. Bare to aktører var tilbake; østerrikske Fischer hadde 90 prosent av markedet og slovenske Elan resten.

Ingen kjøper hoppski, mange ser dem

- Problemet er at ingen kjøper hoppski. Hvert år selges det noe sånt som tre millioner alpinski og 1,3 millioner langrennsski. Men det produseres bare rundt 3000 par hoppski i året, og halvparten gis bort gratis til eliteløpere. Det er ikke mulig å tjene penger på tradisjonelt salg av hoppski, sier Reichert.

Anders Jacobsen var en av de første som hoppa på fluege.de-ski

Han vet hva han snakker om, sammen med partner Bernhard Seidl gjorde han som DSV ba om, de overtok konkursboet etter Germina.

I DDRs glansdager hadde fabrikken 400 ansatte som produserte over 400.000 par ski i året. Men etter kommunismens sammenbrudd i DDR og Øst-Europa, gikk det tråere. Virksomheten hadde gått konkurs tre ganger på ti år, og var åpenbart ikke liv laga.

Syv av 400 ansatte fikk bli med

Men Reichert prøvde. Samarbeidet mellom DSV og firmaet til Reichert/Seidel, S.K.I – Skikonstruktionsinstitutt, begynte. Ski ble produsert under Germina-merket. Virksomheten ble nedskalert fra 400 til 7 ansatte i produksjonen og noen i administrasjon og salg. Men det gikk tungt, det kom lite penger inn. Det var og ble for få hoppere.

Men om ingen kjøper hoppski, så er det altså mange som ser dem. Over to milliarder ser hopping på TV i løpet av en vinter. Og de kan ikke unngå å se produsentmerkene på de brede skiene som kommer i nærbilde inn i stua. Hoppski er effektive reklameplakater. For skiprodusenten.

Kombinertløper Jan Schmid flyr på fluege.de, får spesialtilpassede ski og er godt fornøyd med det.

En genial idé

Det slo Reichart og Seidl da de så et par hoppski, tydelig merket med produsentnavnet Fischer, gli i reprise i sakte film over TV-skjermen. Hoppski var et perfekt reklamemedium.

Selv trengte de ikke reklame, men de trengte penger. Og de hadde fått en genial idé og funnet et konsept som kunne være bærekraftig, de kunne selge reklameplass på skiene. De manglet bare en partner som hadde penger, men trengte reklame. Og så var det et annet problem; det er klare grenser for hvor store sponsormerker du kan ha på en ski.

Vi hopper frem til 2009. Den tyske reiseportalen – et nettsted hvor du kan kjøpe reiser - fluege.de ønsket å markedsføre seg gjennom skihopping, som er en stor TV-idrett i Tyskland. De tok kontakt med Dieter Thoma, en storhopper som ti år tidligere hadde lagt opp etter blant annet å ha vunnet OL-gull i laghopp på Lillehammer - og ha operert det venstre kneet ti ganger

Tenkte en ny tanke

- De ville ikke ha en vanlig sponsoravtale og lurte på om jeg kunne hjelpe dem med å finne på noe spesielt. Da fikk jeg ideen. Jeg foreslo at skulle kjøpe en skifabrikk og begynne å lage ski, forteller Thoma.

Dermed ville de ikke være sponsor, men produsent av sportsutstyr. Den samme ideen som Germina-kameratene hadde pønsket ut.

Germina hadde reklameplass men trengte penger, fluege.de hadde penger, men trengte reklameplass.

Thoma var bindeleddet som gjorde at partene fant hverandre. Germina ble fluege.de, og fikk økonomiske muskler.

- Thomas Wagner, mannen bak internettkonglomeratet som fluege.de er en del av, var den første vi snakket med som trodde på konseptet vårt, sier Reichert.

Forskjellige regler

Selv om det ikke alltid ser sånn ut, har idretten et strengt regelverk for hva som er tillatt reklame. Det er nøye definert hvor det er lov til å ha sponsormerker og hvor store de kan være. Men produsentmerking av klær og utstyr, det er noe annet. Selv i OL, hvor det ganske enkelt ikke er tillatt med reklame, er produsentmerking tillatt. Det er fullt lovlig å ha tre striper fra hælen og opp til øret, men forbudt å ha en lapp hvor det står «Posten».

Og så kom fluege.de, utfordret regelverket og kludret det hele til. Var de et reisebyrå eller en skiprodusent, var de egentlig sponsor eller var de utstyrsprodusent?

Halvor Granerud føler sterk lojalitet til fluege.de, og passer på å vise fram logoen når han har sjansen.

Veldig fornøyde med fluege.de

Det er det samme for den norske VM-hopperen Halvor Egner Granerud. Han er opptatt av å få gode ski.

- Og det får jeg hos fluege.de. Jeg har vært i systemet i fem år. Det betyr at jeg kjenner dem og de kjenner meg. Jeg synes jeg får veldig god oppfølging og ski som er spesialtilpasset meg.

- Hadde det ikke vært bedre og vært Fischer?

- Det vet jeg ikke,og det har jeg ikke noe behov for å finne ut. Jeg er blitt godt behandlet av fluege.de, og føler sterk lojalitet til dem.

- Fischer er større og rikere?

- Om jeg hadde fått mer penger hos Fischer aner jeg ikke, og hvor store hoppbiten der er, vet jeg heller ikke. Men jeg vet at jeg i øyeblikket er den tredje beste fluege-hopperne, blant Fischer-hoppere ville jeg kanskje vært nummer ti. Jeg har ingen planer om å endre på noe.

Hopperne var veldig fornøyde…

Hoppsjef Clas Brede Bråthen er ikke opptatt av hva fluege.de er. Han synes det er fint at noen tenker nye tanker og er mer opptatt av at reiseportalen lager gode ski og har tilført sporte både penger, nye tanker og skjerpet konkurranse. Resten av hoppverdenen er enig.

Også Det internasjonale skiforbundet (FIS) deler hans glede, nykommeren ble mottatt med applaus og åpne armer i hoppmiljøet. Alle var glade for å få en operatør til i et lite marked. Alle, unntatt Fischer som forsøkte å stoppe prosjektet med advokater. Uten å lykkes.

Fluege.de vant fram, og slapp å krige med andre annonsører om et begrenset antall klistremerker på hjelmer eller dresser, men kunne i stedet breie navn og logo utover konkurranseskiene både oppå og under. De kjøpte 51 prosent av butikken til Reichert & Co. De hentet skibygger Pierre Heinrich fra franske Rossignol. Høsten 2010 var fluege.de-ski på markedet. Reiseportalen var hoppskiprodusent, og kunne ha logo og sin karakteristiske blåfarge på skiene.

… det var ikke IOC

I Lausanne, hvor IOC har sitt hovedkvarter, var de ikke like fornøyde som folk i hoppbakkene. De ville ikke godta at et reisebyrå laget hoppski. - I tillegg til at logoen er altfor stor, er den ulovlig i OL. Det betyr at de som bruker skiene må hoppe med ski uten logo i OL. Men den blå fargen kan de beholde, sa daværende IOC-medlem Gerhard Heiberg til Aftenposten før OL i Sotsji i 2014.

At logoen måtte vekk under OL i både Sotsji og Sør-Korea, spilte liten rolle. Fluege.de, ble en suksess og leverer fortsatt hoppski.

- Vi begynte på et lavt nivå, med hoppere i Kontinentalcupen, men allerede første sesong hadde vi hoppere som var kvalifisert for verdenscupen, sier Thoma.

I OL i Sotsji hadde de et 50-talls hoppere og kombinertløpere, etter noe turbulens i systemet kommer de til å ha litt færre i Seefeld.

Hemmelig pris

Da Tarzan Media snakket med Thoma, ville han ikke si noe om hvor mye satsingen har kostet fluege.de. Tipset vi hadde fått om at de bruker over en halv milliard kroner på fire år, ler han av.

- Det kostet en del å starte opp, men langt fra så mye. Det viktige er at eierne er veldig fornøyde og mener eksponeringen de får, er verd prisen de må betale. Og det gjør de, sa Thoma.

Det samme sier Reichert, som heller ikke vil si noe konkret om kostnader: - Fluege.de er fornøyd, de mener de har fått valuta for pengene. Det er det viktige.

Ifølge nettsiden weltexpress.info brukte Wagner i 2015 800.000 Euro, åtte millioner kroner, pluss bonus til fortjente utøvere, på hopprosjektet.

Flere følger etter

Et indisium på at prosjektet har vært vellykket, er at flere har fulgt i fluege.des skispor. Nummer to til å lansere sine egne ski ble sportsbutikkjeden Sport 2000. De produserte i noen år ski med egen logo på fabrikken til fluege.de. Andre sponsorprodusenter i dag er slovenske Slatnar, produsent av støvler, bindinger og annet hopputstyr i karbon, som har overtatt skifabrikken som tidligere het Elan, vannteknologigiganten BWT (Best Water Technology) kjøper ski av Fischer med sin logo på, det gjør også Fischers søsterselskap, Löffler som selger sportsklær.

- Situasjonen i dag er at Fischer har cirka 60 prosent av markedet, vi har 25 prosent og Slatnar har 15, sier Reichert. Hans syv produksjonsmedarbeidere leverer mellom 700 og tusen par i året.

- De fleste går til verdenscuphoppere, men vi selger også et par hundre par til subsidierte priser til klubber og noen enkeltpersoner. Vi er veldig opptatt av rekrutteringen til hoppsporten, prosjektet vårt er ideelt, ikke kommersielt, sier Reichert.

174 visninger

© 2018 av Hauk Creative for Tarzan media.

  • Facebook Black Round
  • Google+ - Black Circle
  • Twitter Black Round
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now