Søk
  • Stein Erik Kirkebøen

Norsk langrenns lille gulldal i Alpene

For 29. år på rad har norske langrennsløpere reist til et avsidesliggende dalføre midt i Europa for å forberede en ny sesong. Aldri har så få reist som i år.


Langt der nede, men likevel 2000 meter over avet, ligger den lille hotellklynga som er Kurzras. Dalen og breen var viktige faktorer for den norske langrennssuksessen fra 1990-tallet og utover.

Høydetrening har vært en av faktorene bak norske langrennsløperes suksess de siste 30 årene. Hvert eneste år har norske langrennsløpere forberedt seg på en ny sesong oppe på breen innerst i dalen. Her har de lagt et grunnlag for sin formidable gullfangst.

I fjor hadde Johannes Høsflot Klæbo stor suksess uten å trene i høyden. I år velger mange av de beste løperne ikke å reise til høyden. Det gjorde aldri de som la grunnlaget for norsk langrenns gullalder på 90-tallet.

Satset alltid høyt

- Nei, vi dro alltid til høyden enten mesterskapet ble arrangert høyt eller lavt. Vi gjorde det fordi vi hadde god erfaring med det og fordi vi trodde på det. I vinter arrangeres VM i Seefeld på 1200 meter. Det er ikke høyt, men det er så høyt at med et kraftig lavtrykk ville jeg definert det som høyt, sier Vegard Ulvang.

- Jeg ville ikke reist til VM uten høydetrening, sier Bjørn Dæhlie. – Men jeg vet jo at folk reagerer forskjellig på høydetrening, og at utholdenhet ikke er like viktig i langrenn i dag som i min tid. Det er en mye større belastning å kjempe seg gjennom en tre- eller femmil helt alene enn å gå i et stort felt helt til sluttspurten. Nå teller nok spurtegenskaper mer og utholdenhet mindre.


Det er stadig mange som har tro på høydetrening i Val Senales buktende løype.

For de to var det aldri noen tvil; tre lange høstuker var de i Val Senales.

- Jeg likte meg veldig godt. Det er ikke noe annet å gjøre innerst i dalen enn å trene, men vi trente så mye og så hardt at jeg ikke hadde behov for å gjøre noe annet. Selv å gå rolig oppe på breen var tungt, det passet meg perfekt, sier Bjørn.

Bjørn kickstartet

Han innrømmer at de til å begynne med visste lite annet enn at høydetrening kunne gi god form, og at det var viktig å være forsiktig og ikke presse kroppen for hardt. Men det var fort gjort å glemme når de kom fra hjemlig høstmørke til alpesol og skiføre. I flere år kickstartet Bjørn innsamlingen av røde blodlegemer ved å bo noen dager på hotellet oppe på 3000 meter, tusen meter over dalbunnen.

- Første gangen var sammen med Erling (Jevne) og Kristen (Skjeldal). Den aller første dagen hadde vi to skiøkter på breen før vi avsluttet med konkurranse i undervannssvømming; vi så hvem som klarte flest lengder i det bittelille bassenget. Det var ikke smart. Vi var svimle i noen dager, men ellers gikk det bra. Senere har jeg nok kjent tretthetssymptomer i høyden, men jeg klarte alltid å ta meg inn, minnes Bjørn.

Vegard har bokstavelig talt kjent på kroppen at høydetrening har virket positivt: - Allerede fra mitt første høydeopphold, med Terje Bogen høsten 1983, kjente jeg det på kroppen og på prestasjoner i etterkant, at det var effektivt for meg. Siden opplegget var positivt, fortsatte jeg med det i hele karrieren. Jeg trengte ingen vitenskapelig godkjennelse.


Helt oppe på toppen avslutta Bjørn Dæhlie, Erling Jevne og Kristen Skjeldal dagen med konkurranse i undervannssvømming. Det var ikke så smart, men det gikk bra,.

Begynte med en bisetning

Historien om Val Senales og Norge begynte en julidag i 1989. Da satte Franco Nones fingeren helt opp mot grensen til Østerrike på et stort Italia-kart. – Der ligger Val Senales. Der går våre løpere på ski på sommeren og høsten.

Lillehammer hadde fått OL, og norsk vinteridrett hadde fått penger. Nå skulle det satses. Ett ledd i satsingen var at langrennskomiteen sendte en delegasjon til Mellom-Europa for å finne ut hvor det var best å bo og forberede seg til VM i Val di Fiemme i 1991 og OL i Albertville året etter. I Val di Fiemme bodde delegasjonen hos Nones, som i 1968 – til alles overraskelse – ble den første italiener som vant OL-gull i langrenn, og som siden slo seg opp med hoteller og sportsbutikker i Cavalese med omegn.

I det nordmennene skulle dra til Albertville, forteller Lars Backe Madsen i boka Gullracet, spurte de, nærmet i en bisetning, Nones hvor italienske langrennsløpere gikk på ski på sommeren og høsten.

Og svaret var Val Senales. Eller Schnalstal, som de lokale sier på tysk.

Mens Inge Bråten reiste videre, dro resten av delegasjonen, herretrener Kjetil Grindheim og dagens skipresident, Erik Røste, på oppdagerferd. De tok av til venstre ved Bolzano og til høyre litt etter Merano. De kom inn på en trang og svingete vei som snodde seg opp det lille dalføret før den endte blindt i Kurzras på 2000 meters høyde. Der lå det i en krøll en håndfull, en butikk en av verdens minste kirker og dalstasjonen for en taubane som i ett jafs sendte folk opp tusen loddrette meter til den evige snø.


Therese Johaug koser seg på breen, mens fjellsiden i bakgrunnen, over på østerriksk side av grensa er helt bare. Tidligere var de helt hvite på denen tida...


Alle ligger høyt

Siden har norske eliteløpere tilbragt tre uker i oktober/november i dette midt i ingenting for å samle røde blodlegemer. De har gått på ski på breen og de har løpt og gått på rulleski i lavlandet.

- Det var herlig å komme ned på tusen meter og ha hardøkter, minnes Bjørn Dæhlie.

Alle de andre store langrennsnasjonene gjør det på samme måte. Akkurat nå er både russere, finner og sveitsere i Val Senales i tillegg til en rekke andre grupper og lag. Andre land er på andre breer i Alpene.

- For oss er det ingen tvil, sier tyske Markus Cramer som er trener for en av de russiske landslagsgruppene. – Vi mener høydetrening på denne tiden er viktig, ikke først og fremst på grunn av de røde blodlegemene, den effekten er individuell og kortvarig, men rett og slett for å kunne gå på ski under gode forhold.

Men i Norge er troen på høydetrening dalende. Aldri har den norske troppen hit vært så liten.

Høydetrening

For å arbeide trenger muskelcellene oksygen. Det henter de røde blodlegemene i lungene og frakter til alle kroppens muskelceller. Får de ikke tilstrekkelig med oksygen, blir forbrenningen ufullstendig, og de begynner å produsere melkesyre. Det gjør at musklene stivner og tempoet blir lavere.

I høyden er det tynn luft; det er lenger mellom oksygenatomene. For å opprettholde oksygentransporten, begynner kroppen å produsere flere røde blodlegemer. Disse har løperne med seg ned i lavlandet, hvor de egentlig ikke behøves. Det øker oksygenopptaket, og gjør at musklene kan jobbe lenger uten å stivne.

Medaljens bakside er at de ikke kan trene like hardt i høyden som i lavlandet. Den bedrede oksygentransporten kan gå på bekostning av kvalitetstrening.

5 visninger

© 2018 av Hauk Creative for Tarzan media.

  • Facebook Black Round
  • Google+ - Black Circle
  • Twitter Black Round
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now