Søk
  • Stein Erik Kirkebøen

Go' morgen Seefeld: Er det langt nok?

Noen ganger er det lengden det kommer an på.

Utsikten er prima, men det legger de ikke merke til, de som i ettermiddag kommer ned bakken og skal spurte opp det ganske korte oppløpet for VM-gull og heder. FOTO: Stein Erik Kirkebøen/Tarzan Media

Det er omsider klart for første VM-øvelse. I kveld skal de beste langrennsprinterne få de første medaljene i det 52. verdensmesterskapet.

Etter prøve-VM i fjor var det sterk kritikk fra flere hold av innspurten. Oppløpet, strekket fra løperne kom ned den siste bakken og inn til mål, var for kort. Lå du bak ned den siste bakken, hadde du ikke sjanse til å gjøre noe med det før målstreken var der.

Det har arrangøren gjort noe med.

Tre tak lenger

- Vi har flyttet mål bakover slik at oppløpet blir 30 meter lenger enn i fjor. Det betyr at det blir på 15 i stedet for 12 dobbeltak, sier Martin Tauber som er sentral i arbeidet med VM-løypene.

- Er det langt nok?

- Det ideelle hadde vært 18 dobbeltak, men det er det ikke praktisk mulig å få til, sier Tauber.

VM-glimt 1927

I Cortina hadde deltakerne det samme problemet som det ser ut til at smørerne får i Seefeld. Det var litt vrient å finne riktig smurning. Femmila starta i ti minusgrader, men da løperne gikk i mål etter 4,5 timer, viste termometeret pluss ti. Den svenske hopperen Bertil Carlsson kokte sammen en blanding som åpenbart var god til de to svenskene som deltok. De tok de to første plassene.


Taktisk utfordring

Norske Hermod Bjørkestøl, som har designet VM-løypene, er fornøyd med at oppløpet er blitt forlenga: - Det er kanskje i korteste laget, men løperne må uansett forholde seg til løypa slik den er, og være smarte når de plasserer seg. Et kort oppløp gir løpene et ekstra taktisk element, sier Bjørkestøl som synes det er spennende.

- Samtidig er det helt avgjørende hvordan løperne takler den siste svingen. I fjor fikk de som ploget der, for liten fart ut på oppløpet. Dermed var de sjanseløse i spurten, sier Bjørkestøl

VM-glimt Oslo 1952

For første gang var jentene invitert med på guttefesten. Beste norske kvinne på 10 km var Rakel Wahl på sjette plass. Syv mesterskap og 14 år senere var det duket for den første norske medaljen i kvinnelangrenn. Stafettsølvet i Oslo i 1966. Det ble til gull på OL-stafetten i Grenoble to år senere. Først i 1982 ble det individuelt, norsk gull. Berit Aunli vant to gull i Holmenkollen.


Fornøyde løpere tror det er mulig å avgjøre på oppløpet

Hva sier løperne?

- Jeg er veldig fornøyd med at det er blitt litt lenger. Det gir meg bedre mulighet til å utnytte min styrke, sier årets juniorverdensmester, Kristine Stavås Skistad. Hun er barsk nok til å si at den svenske OL-vinneren, Stina NIlsson, som kanskje er den aller største favoritten, nok frykter hennes avslutninger.

- Kristine kan vinne selv om hun kommer ut på oppløpet som nummer fem hvis hun har en god dag og gode ski, mener lagvenninne Mari Eide.

En annen kvikk skiløper, Johannes Høsflot Klæbo, mener også at oppløpet er langt nok til at det er mulig å gjøre noe der.

- Ja, jeg tror det er mulig å vinne selv om jeg bare er nummer tre ned den siste bakken. Kanskje til og med om jeg er nummer fire, sa Klæbo som mente at franske Chanavat kanskje er den løperen i feltet som har den høyeste toppfarten. Hva han mener om sprintkonkurransen kan du lese lenger ned i denne bloggen.

Når det gjelder oppløpet, lar vi Tauber få det siste ordet: – Det er langt nok til at den beste vinner.

Kan bli avgjort før spurten

Men løpet er mer enn oppløpet, minner Klæbo om: - Det er en krevende løype med et par tunge bakker og heftige utforkjøringer hvor vi kommer opp i 60 km/t. Det er flere steder det kan skje avgjørende ting, og når vi skøyter er faren for uhell ekstra stor. Veldig mye kan skje før vi kommer til oppløpet.







11 visninger

© 2018 av Hauk Creative for Tarzan media.

  • Facebook Black Round
  • Google+ - Black Circle
  • Twitter Black Round
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now