Søk
  • Stein Erik Kirkebøen

Et værskifte på vestkysten av USA endra alt...

Hadde ikke sola kommet midt under testrennet, hadde det tatt lenger tid før norske langrennsløpere skjønte hvor genialt det er så slipe skisåler.


Stein Erik Kirkebøen/Tarzan Media

I West Yellowstone, hvor pionérene jaktet på gull for hundre år siden, begynte den moderne gullalder i norsk herrelangrenn. I all stillhet.

På et jorde i utkanten av den amerikanske nasjonalparken vant Bjørn Dæhlie en av sine mest betydningsfulle seire. Og en av de minst påaktede.

- Neeei, den viktigste seieren var det vel ikke, sier Bjørn nølende, -men den betydde mye. Der så vi for første gang hvor viktig det kan være med riktig steinsliping.

Og det er det det handler om, steinslipte ski, god glid — og gull. Men hvor det egentlig begynte, er ikke så godt å si. Denne historien har minst tre begynnelser:

1 - Lahti 1989:

Som vanlig i den finske skimetropolen ble det en mager medaljehøst på de norske langrennsløperne. To sølv- og en bronsemedalje var alt en skuffet langrennstropp hadde med seg hjem. Mest forbannet var medaljevinnerne, Pål Gunnar Mikkelsplass og Vegard Ulvang. De var forbannet fordi de var sjanseløse, de hadde for dårlige ski. De så med egne øyne at utlendingene gled fra dem.

- Vi skjønte ikke hvorfor vi gled så dårlig, men vi skjønte at vi hadde et veldig uprofesjonelt opplegg rundt skibehandling, sier Vegard.

På den tiden var ingen ansatte i det norske smøreteamet. Et par mann ble hentet inn til mesterskap og store løp. Det var alt. Både svensker, italienere, russere og finner hadde mer profesjonelle opplegg enn nordmennene.

- Det var så uproft at det var til å grine av. Vi var helt avhengige av skifabrikkenes serviceopplegg, minnes Dæhlie, som kom hjem fra Lahti igjen med 12. og 18. plass.

To av seniorene i laget, Vegard og Pål Gunnar, gjorde noe med det: -Vi skjønte at det var behov for kontinuitet, og spurte derfor Terje Olav Seim om han ville være med oss å smøre. Pål kjente ham fra Buskerud som en som hadde god greie på å behandle ski, minnes Vegard.

Langrennsformann Petter Planke skjønte tegningen. Allerede under Holmenkollrennene noen uker senere ble det undertegnet kontrakt. Seim'en var ansatt som smører på halvtid.

- Lønna mi ble halvert, sier snekker Seim som ikke ante hva han gikk til. -I den første sesongen var jeg helt alene med skiene til opptil ti løpere. Det hendte jeg sov én time i løpet av to døgn på et verdenscuprenn.

2 - Krokstadelva tidlig 80-tall:

Midt på 80-tallet gikk sportshandler Olav Stuveseth rundt i Krokstadelva og irriterte seg over at nye langrennsski måtte brukes så lenge og vokses så mange ganger før de fikk maksimal gli. Grublinga førte til at han sannsynligvis ble den første i hele verden som begynte å eksperimentere med å slipe sålene på langrennsski på spesielle slipesteiner, som laget struktur. Sålen fikk rett og slett slipt inn ørsmå, langsgående riller. Han bygde om en alpin steinsliper til å passe langrennsski, og begynte å prøve seg frem.

- Jeg testet noen grovslipte ski mot konkurranseskiene til Geir og Tor Håkon Holte. Da vi fant ut at mine ski gled bedre enn deres beste par, skjønte vi at vi var på sporet av noe. Tor Håkon Holte hadde sannsynligvis de beste skiene av alle i ski-VM i Oberstdorf i 1987. Hvor gode de var, får vi aldri vite. Han fikk ikke gå.

Hemmeligheten fra bakrommet i sportsforretningen i Krokstadelva begynte å sive ut i det norske skimiljøet. Terje Olav Seim var en sentral drivkraft bak prøvingen og testingen som ble gjort av steinslipte ski.

3 - West Yellowstone november 1989:

Langrennslandslaget lå i treningsleir før verdenscupåpningen i Salt Lake City. Seim'n var på plass med sine steinslipte ski. Men det var tørt og kaldt og skiene gled ikke spesielt godt - den første tiden klarte man bare å få effekt ut av slipingen når snøen var våt.

- To løpere var ivrige etter å teste ut steinslipte ski, det var Bjørn (Dæhlie) og Terje (Langli). De andre var ganske skeptiske, sier Seim som ikke var i tvil om at det var fremtiden. Men hvordan kunne han overbevise skeptikerne?

Det gjorde Bjørn Dæhlie. Én av de siste dagene på samlingen skulle løperne gå et testrenn. På morgenen var det like kaldt og tørt som det hadde vært de siste dagene. Men så kom sola, og det slo om. Det ble vått.

- Jeg holdt bra følge med Bjørn på den første runden, husker Pål Gunnar Mikkelsplass som var langt etter til slutt.

- Bjørn vant soleklart, husker Seim'en.

- Etter det var det ingen tvil, det var på grunn av slipingen. Alle ville ha slipt ski. Bjørn kom med alle sine par umiddelbart.

- Jeg testet skiene til Bjørn etter rennet. Det var noe helt annet enn de jeg hadde gått på. Jeg hadde aldri gått et renn på steinslipte ski før. Siden har jeg knapt gått et renn uten, sier Vegard Ulvang.

Noen dager senere var det verdenscupåpning i Salt Lake City. Været var mildt og snøen våt. Ingen hadde muligheter til å følge nordmennene. Bjørn Dæhlie tok sin første verdenscupseier. Vegard Ulvang ble nummer to.

Og sånn skulle det fortsette gjennom det meste av 90-tallet.

Hemmeligheten

Etter testrennet i Yellowstone og suksessen i Salt Lake City visste nordmennene noe som ingen andre visste.

- Det var utrolig morsomt å ha en hemmelighet som vi var sammen om. Vi sa det ikke til noen, ikke en gang til jentelaget. Trude Dybendahl og de andre jentene skjønte at det var noe, og ble - med rette - sure fordi vi ikke ville si det bort, husker Bjørn.

Det tok ikke mange dager før Trude og de andre jentene ble innviet i hemmeligheten. Men ellers var det pottetett.- Vi var gode til å holde på hemmeligheten, men helt tett klarte vi neppe å holde. Det sivet nok ut litt etter litt, mener Inge Bråten som overtok som trener våren 1990.

At nordmennene hadde en fordel i flere sesonger, er ingen i tvil om. Det er også utvilsomt at den fordelen var en forklaring bak den voldsomme suksessen i OL i 1992 hvor langrennsgutta vant alle fem gullmedaljene.

- Vi hadde veldig mye bedre ski i Albertville, eg husker jeg en gang gled inn og gikk rett fra Torgny Mogren. Vi hadde bedre ski i Falun i -93 men på Lillehammer året etter var forspranget utlignet, mener Bjørn.

Det er ikke så rart at utlendingene trengte litt tid, det er ikke bare å kjøre skiene gjennom slipemaskinen. Den skal stilles inn med en nøyaktighet på brøkdelen av en millimeter. Det krever nøyaktighet og erfaring. Men det betaler seg.

-Steinslipen representerte en revolusjon. Noe sånt får vi ikke igjen, sier Terje Olav Seim skråsikkert.

2 visninger

© 2018 av Hauk Creative for Tarzan media.

  • Facebook Black Round
  • Google+ - Black Circle
  • Twitter Black Round
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now