Søk
  • Stein Erik Kirkebøen

Et hederlig nederlag

300, kanskje 400 høydemeter fra toppen snudde jeg. Hohe Munde vant. Og jeg var en godt fornøyd taper.


Fra Buchen står Hohe Munde opp som en vegg. Det lyse på toppen er bart fjell, ikke snø. Varme vinder fra syd har fjerna alle spor av snøen som falt for ei uke siden.

Av alle fjellene rundt Seefeld er det Hohe Munde som gjør mest av seg. Noe av grunnen er at det er høyt, høyeste topp er drøyt 2600 meter, den viktigste er at kanskje at fjellet fra mange vinkler ser ut som en voldsom, enkeltstående topp. Egentlig er det avslutningen på en av de veldig mange fjelkjedene Alpene består av, Mieminger-kjeden.

Samma det, jeg hadde uansett lyst til å komme meg opp, og i dag var dagen. En fantastisk dag. Ikke ei sky, ikke et vindpust hele dagen. Temperaturen lå rundt 5-6 grader på morgenen, men da sola rant, spratt den opp i 17, 18, 19 – i den skyggen som knapt fantes.


Ganske fort blir utkten over en imponerende fjellverden bedre

Jeg hadde sekken full av jakker og lange bukser og bøff! – det er tross alt mindre enn ei uke siden temperaturen var under 10 blå og snøen lå oppi her. I dag endte jeg med bar overkropp helt oppe på 2300 meter. I oktober. Ikke rart alle jeg møtte gliste bredt og mumla: «Fantastisch!»


Jeg la trøstig i vei fra Buchen, på 1200 meter. Det begynte i stor furuskog, som ble mindre ettersom jeg la høydemeter bak meg. Det gikk fort, for allerede her var det bratt. Jeg var pigg, og gikk de korte svingene, mest mulig rett opp på ei steinete med fin sti. Etter 400 meter på en drøy halvtime, var det sivilisasjonens siste utpost, Rauthütte, hvor det var god stemning på solterassen allerede før klokka 11. Det skyldtes ikke bare utsikten.


Nedover var det bratt...


Så blei det brattere. Og innimellom enda brattere. Svingene mine var fortsatt korte.

De store furuene blei små, de små blei til noen einergreier som også ble mindre og mindre. På 2000 meter var det stort sett gress. Som det også begynte å bli mindre av. Stein derimot, blei det mer av. Store steiner, som var greie, og småsteiner som var mer ugreie og raste vekk under beina på meg.

- Det blir enda brattere og mer rutsjesteiner oppover, sa ei dame som kom nedover etter å ha snudd. Og det stemte. Innimellom var det veldig bratt, og veldig rutsjete. Det er ingen+ god følelse når underlaget forsvinner under bena på deg i ei li som minner mistenkelig om et stup.

Flere kom nedover, de fleste med staver, noen hadde vært oppe, andre hadde snudd.

Jeg kravla meg oppover. Det ikke ganske greit. Oppover er det bare tungt, nedover er det mye mer skummelt. 1070 høydemeter på 4,2 kilometer. Det blir rundt 25% stigning på i gjennomsnitt, og det var tross alt noen få partier som var slake.


... oppover var det enda brattere.

Jeg begynte å grue meg til nedturen. Tenkte på at selve toppen var egentlig ikke så viktig, det aller viktigste var å komme seg ned igjen, deretter turen i seg selv, så utsikten - og så toppen. Så da jeg kom til et nytt ekstrabratt parti, som jeg ikke så fram til å gå ned, fant jeg ut at nok var nok.

Og var fornøyd med det.

Nedturen gikk mye greier enn frykta, selv jeg ikke var like stilfull i alle partier hvor jeg akte meg ned på alle fire med lår myke og smidige som tømmerstokker – de kjentes ut som etter en dal i alpinbakken med barnebarn. Svingene ble store i et forsøk på unngå de bratteste kneikene. Jeg brukte lenger tid ned enn opp, men jeg kom ned.

Og jeg var enig om at det var en fin tur. Selv om Hohe Munde vant. Fortjent.

300, kanskje 400 høydemeter fra toppen snudde jeg. Hohe Munde vant. Og jeg var en godt fornøyd taper.

Av alle fjellene rundt Seefeld er det Hohe Munde som gjør mest av seg. Noe av grunnen er at det er høyt, høyeste topp er drøyt 2600 meter, den viktigste er at kanskje at fjellet fra mange vinkler ser ut som en voldsom, enkeltstående topp. Egentlig er det avslutningen på en av de veldig mange fjellkjedene Alpene består av, Mieminger-kjeden.



Utsikten over Leutasch ble mer og mer imponerende.

Samma det, jeg hadde uansett lyst til å komme meg opp, og i dag var dagen. En fantastisk dag. Ikke ei sky, ikke et vindpust hele dagen. Temperaturen lå rundt 5-6 grader på morgenen, men da sola rant, spratt den opp i 17, 18, 19 – i den skyggen som knapt fantes.

Jeg hadde sekken full av jakker og lange bukser og bøff! – det er tross alt mindre enn ei uke siden temperaturen var under 10 blå og snøen lå oppi her. I dag endte jeg med bar overkropp helt oppe på 2300 meter. I oktober. Ikke rart alle jeg møtte gliste bredt og mumla: «Fantastisch!»

Jeg la trøstig i vei fra Buchen, på 1200 meter. Det begynte i stor furuskog, som ble mindre ettersom jeg la høydemeter bak meg. Det gikk fort, for allerede her var det bratt. Jeg var pigg, og gikk de korte svingene, mest mulig rett opp på ei steinete med fin sti. Etter 400 meter på en drøy halvtime, var det sivilisasjonens siste utpost, Rauthütte, hvor det var god stemning på solterassen allerede før klokka 11. Det skyldtes ikke bare utsikten

Så blei det brattere. Og innimellom enda brattere. Svingene mine var fortsatt korte.

De store furuene blei små, de små blei til noen einergreier som også ble mindre og mindre. På 2000 meter var det stort sett gress. Som det også begynte å bli mindre av. Stein derimot, blei det mer av. Store steiner, som var greie, og småsteiner som var mer ugreie og raste vekk under beina på meg.

- Det blir enda brattere og mer rutsjesteiner oppover, sa ei dame som kom nedover etter å ha snudd. Og det stemte. Innimellom var det veldig bratt, og veldig rutsjete. Det er ingen+ god følelse når underlaget forsvinner under bena på deg i ei li som minner mistenkelig om et stup.

Flere kom nedover, de fleste med staver, noen hadde vært oppe, andre hadde snudd.

Jeg kravla meg oppover. Det ikke ganske greit. Oppover er det bare tungt, nedover er det mye mer skummelt. 1070 høydemeter på 4,2 kilometer. Det blir rundt 25% stigning på i gjennomsnitt, og det var tross alt noen få partier som var slake.

Jeg begynte å grue meg til nedturen. Tenkte på at selve toppen var egentlig ikke så viktig, det aller viktigste var å komme seg ned igjen, deretter turen i seg selv, så utsikten - og så toppen. Så da jeg kom til et nytt ekstrabratt parti, som jeg ikke så fram til å gå ned, fant jeg ut at nok var nok.


Sånn ser fjellet ut om vinteren. Det frister ikke mye å rote oppå der med ski. På vei opp så jeg ei minneplaate i et av de bratte partiene over en som omkom i et ras akkurat der 20.deseber 2010. Lurer på hva han dreiv med oppi der da.

g var fornøyd med det.

Nedturen gikk mye greier enn frykta, selv jeg ikke var like stilfull i alle partier hvor jeg akte meg ned på alle fire med lår myke og smidige som tømmerstokker – de kjentes ut som etter en dal i alpinbakken med barnebarn. Svingene ble store i et forsøk på unngå de bratteste kneikene. Jeg brukte lenger tid ned enn opp, men jeg kom ned.

Og jeg var enig om at det var en fin tur. Selv om Hohe Munde vant. Fortjent.

5 visninger

© 2018 av Hauk Creative for Tarzan media.

  • Facebook Black Round
  • Google+ - Black Circle
  • Twitter Black Round
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now