Søk
  • Stein Erik Kirkebøen

All mat er god mat. Men noe er litt skummelt

En ting er å spise hest. Noe annet er å spise hjerte, lunge og tunge av hest. Er det mat?


Kanskje ikke verdens stiligste rett, men hestestoffet (til venstre) smakte helt ...greit

For 20 år siden var vi på ferie i Kina, en flott ferie. Da spiste vi mye rart som vi aldri fikk vite hva var. Det gikk bra.

En av dagene var vi i en by hvor det ifølge reiseguiden var en restaurant som var berømt for sin måte å servere katt og slange på. Det skulle være den perfekte balansen av yin og yang.

Siden jeg alltid har vært ganske opptatt av yin/yang-balansen, skulle selvfølgelig far teste dette. Hele dagen var jeg, uten noen påviselig grunn, urolig i magen. Det tiltok på vei til restauranten. Far tenkte at dette har de spist i tusenvis av år, det kan ikke være så ille. Dessuten var det sikkert bare noen uidentifiserbare biter av kjøtt i en eller annen velsmakende saus. Samtidig synes jeg ikke katt hørtes noe bedre ut enn slange. Uroen tiltok.

Da vi kom til restauranten, lå slangene der. I disken. På hver sin asjett. Sammenkveila og i angrepsposisjon, men sotete og steindaue.

Det ble ikke noe middag på far.


Det begynte kurant. Forretten, roastbeef av hjort, var både stor og god.

Jeg hadde litt av den samme følelsen i kveld. Jeg var på bytur i Innsbruck, og spiste middag på en av byens kulere, finere og samtidig hyggeligere restauranter. Den er helt oppe på 5.plass på Tripadvisors liste over 413 restauranter i Innsbruck, uten at det behøver å bety all verden.

Kelneren overtalte meg til å bestille en tradisjonell tirolerrett; hjerte, lunge og tunge av haflingerføll som skulle kokes sammen med gulerot og selleri.

Haflinger er en spesiell østerriksk hesterase, som er ala opp for å klare seg i bratte alpeskråninger og tynn luft.

Ifølge kelneren var det bare en liten del av føllene som ble født som var fine nok til å bli solgt eller brukt, de aller fleste ble tidligere spist. Fint kjøtt av haflinger, sa kelneren.

Han fortalte også at det for 50 år siden var 70 hesteslakterier i Tirol. Nå var det ingen. Nå blir føllene ingen vil ha, solgt til utlandet, særlig Italia, sa han. Der spiser de dem.

Eller kanskje de fortsatt putter dem i ferdigmat vi spiser i den tro at det er oksekjøtt – det var noen ekle avsløringer for noen år siden.

Jeg veit ikke, men restauranten hadde ikke bare tatt opp den gamle tradisjonen med å spise hest. Den hadde også tatt opp den nøysomme tradisjonen med å spise alt på hesten. Akkurat som tippoldemor gjorde.

Jeg bestilt dermed hjerte, lunge og tunge av haflingerføll som skulle kokes sammen med gulerot og selleri og serveres med knødel.

Jeg grudde meg litt. Men helt uten grunn. Retten hadde vel ikke utseende med seg, men den smakte helt greit. Den var ikke ekkel eller uapetittelig på noen måte. Men da kelneren spurte hva jeg syntes, sa jeg som den ærlige mannen jeg kan være: -Jeg liker wienersnitzel bedre.

- OK, sa han. – Men du skjønner, østerriksk mattradisjon er mye mer enn det.

Det hadde jeg skjønt.

Så kom han med regninga. Og et herlig glass med furusnaps. Det østerrikerne ikke spiser, det drikker de. Og det er greit. Furu på flaske smaker friskt og godt av skog og villmark. Men det må være furu som vokser minst 2000 meter over havet.


0 visninger

© 2018 av Hauk Creative for Tarzan media.

  • Facebook Black Round
  • Google+ - Black Circle
  • Twitter Black Round
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now